Når kona klager over at det angivelige ferieparadiset som hun ble lovet som feriemål i virkeligheten er en slum med dårlig mat og elendig renhold, kan du bare svare at virkeligheten er ikke er penere enn den er, og ofte mye mindre vakker enn annonsert: UUUUFDA kjære, du er ikke på Tusenfryd.

Disse tankene slår meg når jeg ser på de unge håpefulle grekere som bruker sine beste år påsamfunnsprotest, anarki og demonstrasjoner. Bare sjekk filmen fra Youtube:

http://www.youtube.com/watch?v=rshdJZruH_0&feature=related

Når det sikkert mange som får adrenalinkick av å slåss mot politiet, og det er ikke utenkelig at demonstrantene har en god del fornuftige innsigelser mot deler av reformene som nå innføres. Med andre ord skal jeg ikke utelukke at det kommer noe godt av demonstrasjonene. Vår egen Jens Stoltenberg brukte én dag av sine unge år til å kaste stein på den amerikanske ambassade i Oslo.

Imidlertid er det ingen greker som må være i tvil.

Levestandarden i Hellas, som i det øvrige Sør-Europa, må tilpasses samfunnets inntekter. Nå kunne det være at inntektene STEG, som følge av at grekere jobba hardere, men det er ikke akkurat det inntrykket enn får av å se på TV-skjermen. Jobber folk stadig mindre, blant annet fordi de bruker sine beste år på å løpe i gatene, må levestandarden reduseres desto mer. Slik det nå ligger an, må trolig den jevne greker miste et par månedslønner i kjøpekraft før vi ser en eller annen bunn.

Alt dette er velkjent stoff for lesere av økonomiske nyheter. ETT poeng tror jeg er underkommunisert. Det er ingen snarlig bedring i vente.

Ingen god fe kommer for å drysse tryllestøv over grekerne. Dette tar mange år. I dag må de skjære ned, i morgen må de jobbe hardere enn før og til neste år må de velge politikere som er noe mindre korrupte enn dagens bandemedlemmer. Disse prosesser vil måtte ta tid da vi snakker om å endre en kultur.

Alt er ikke nattsvart. I år regner man med at rekordmange, 16,5 millioner, utlendinger vil besøke Hellas. De legger igjen mye penger, hvorav en god del ikke registreres av noen skattefut. Til neste år ventes det nok en rekord. Kanskje bråket i gatene virker forlokkende på A4-menneskene i Nord-Europa?

Kanskje eimen av tåregass piffer opp stemningen på luksuriøse, men drepende kjedelige 5-stjerners hoteller i Athen?

Uansett, det er tydelig at ikke alle turister foretrekker Tusenfryd eller Disneyland fremfor gresk kaos. Man kan jo bli lei av smilende hyggelige mennesker i et beskyttet område fjernt fra dagens drama. Hellas er derimot der det skjer.

Hellas byr i dag tross alt ikke bare på eldgammel historie, det er historie som skapes – nu. Det er muligens at Europas utvikling tar en ny retning som følge av dagens begivenheter. For de som ikke fikk oppleve Murens fall, kan det være en god ide å ta med seg videokameraet på flyet til Athen. Det blir nok en utenlandsreise du sent vil glemme.

Moreover, there are significant downside risks to the economic outlook, including strains in global financial markets.

Med disse ord bidro sentralbanken til et betydelig aksjefall. Det hjelper heller ikke at den kjente investor Georg Soros gikk ut og kommenterte at USA allerede er i resesjon.

Ordene i pressemeldingen som jeg har understreket, veier spesielt tungt. Sentralbanken ser ut til å forstå at bankene er svake.

Svake banker er et problem fordi det blir vanskelig å unngå dyrere lån til kundene – selv om sentralbankrentene i USA holdes lave.

Fra forrige ukes strategirapport:

I et lavvekst scenario får vi en to-deling av investeringsobjekter og kredittkunder. Litt spøkefullt kan en si at de som trenger å låne får ikke kreditter, mens de som er kredittverdige ønsker ikke å øke sine gjeld, nær sagt uansett hvor lave lånerenter de tilbys.

En annen måte å si det samme på er å si at ulike land, banker, bedrifter og husholdninger har en feil kapitalstruktur som det nødvendigvis vil ta tid å rette opp.

På samme måte som lånekostnadene for ulike land varierer, vil vi også få vedvarende forskjeller i bedriftenes rentepåslag. Forskjeller som ikke så lett lar seg endre i år med lav økonomisk vekst, uten at man griper til nyemisjoner.

Fremover må som nevnt også bankene hente mer egenkapital. Når hele verden kan få billige bankaksjer blir det mindre interessant for investorer å investere i kiosker, fabrikker og andre produksjonsmidler. Når vi sier at bankene trenger mer egenkapital, betyr det at finanssektoren må legge beslag på en større andel av verdens egenkapital enn før. Noe ved tilbakeholdt inntjening og noe ved emisjoner.

Renten settes med sikte på at inflasjonen over tid skal være nær 2,5 prosent. I Pengepolitisk rapport i juni ble styringsrenten anslått å øke gjennom andre halvår i år. Lav prisvekst, svakere utsikter for produksjon og sysselsetting, økte påslag i pengemarkedet og svært lave renter ute tilsier nå at renten holdes lav lenger enn vi da så for oss. Det er uvanlig stor usikkerhet om utviklingen i renten videre fremover. Skulle pris- og kostnadsveksten skyte fart og vekstutsiktene styrkes, kan renten bli satt opp. Skulle norsk økonomi bli utsatt for nye, store forstyrrelser slik at utsiktene for vekst og inflasjon blir ytterligere svekket, kan renten bli satt ned.

En samlet vurdering av utsiktene og risikobildet tilsier at styringsrenten holdes uendret ved dette møtet.

Kommentar:

Dagens rentemøte ble en transportetappe mot neste strategirapport. Ved å si at det er ’’uvanlig stor usikkerhet’’ sier i praksis Norges Bank at de holder alle muligheter åpne for å endre renten fremover.

Likevel, det er noe med inntrykket en får av pressekonferansen til visesentralbanksjef Jan F. Qvigstad at det skal litt til før Norges Bank endrer rentene neste gang, eller noen gang før jul . Teksten i begrunnelsen tilsier at det skal ’’store forstyrrelser’’ til for at renten blir satt ned. Ordene ser ut for undertegnede ut til å være kodeord for at en dramatisk kronestyrking må til for at renten blir satt ned. Ellers blir den stabil.

Noe av utfordringen til sentralbanken er at de fortsatt ikke vil vedkjenne seg at prisveksten ganske sikkert blir negativ neste år. Det er en utfordring de må ta ved neste rentemøte. Jo seinere de kommer til realistiske prognoser, desto større blir de pedagogiske utfordringer ved vårens lønns- og trygdeoppgjør. I pressemeldingen skriver de faktisk at:

Underliggende inflasjon anslås nå å være mellom 1 og 1¼ prosent.

Her er det duket for kraftig nedjusteringer ved neste rentemøte.

I sum må jeg si at dette møtet var en tapt mulighet til å forklare folk at vi får negativ prisvekst neste år, noe som bør få konsekvenser ved at vi forsøker å oppnå et nulloppgjør for de sentrale tillegg i våren lønnsoppgjør og ingen økning i allmenne pensjoner.

Neste mann ut til å forklare disse sammenhenger blir finansminister Sigbjørn Johnsen som skal presentere Nasjonalbudsjettet (6. oktober kl. 10.00.) Lykke til.

Et av dem går på materiell velstand. Biler, båter og penger kan gi deg økt materiell velstand og dermed bedre livskvalitet. Materielle goder er noe en setter pris på i fleste livssituasjoner – om ikke annet i form av at en god bil gir deg færre bekymringer enn en dårlig en. Et godt isolert hus gir deg lavere sannsynlighet for å få sykdomsutbrudd enn et som er dårlig isolert.

Nettopp derfor er det fascinerende å se undersøkelser av levekår og lykke. Ikke alle folkeslag blir lykkeligere jo rikere vi blir. Trolig har det sammenheng med at vi alle var litt likere før enn vi er nå i dag. I dag er inntektsforskjellene og dermed avstand i kjøpekraft større enn før. Det er ikke lett å la seg overbegeistre av en ny velfungerende Lada hvis naboen har fått en flunkende ny Porsche på sitt gårdstun. Velstand er et relativt begrep.

Selv tror jeg imidlertid lediggang er en viktigere årsak til fortvilelse enn litt for lite inntekt. Selv rike mennesker kan ha det tøft. På min ferd i investormiljøer treffer jeg på mang en ulykkelig riking. De klarer bare ikke å fylle dagene. Verre er det at ungdomsledigheten nå er på fremmarsj i hele Europa. Det er noe i det norske ordtaket om at lediggang er roten til alt ondt.

Likevel, selv om jeg ikke legger så stor vekt på at argumentene om at vi blir ulykkelige når vi sammenligner oss med rikinger, så er jeg litt bekymret for at min datter og hennes årskull skal få det like bra som min generasjon.

Uroen henger litt sammen med mine makroprognoser, som indikerer lav økonomisk vekst og lange perioder med stagnasjon for europeiske land. Også vi her hjemme må regne med at den økonomiske veksten fremover blir klart lavere enn før, med år hvor kjøpekraften like gjerne går ned som at den går opp.

Dette er nytt. Da jeg vokste opp kunne en stort sett regne med at det gikk fremover og at vi som kom i arbeid fikk en jevn og god inntektsvekst. Perioder med høy ledighet kom og gikk. Det gikk bra til slutt og hver konjunkturtopp var høyere enn den forrige. Slik er det ikke lenger.

Vi står på terskelen til en ny æra hvor Norge som de fleste andre modne industriland skal forsvare sitt høye kostnads- og velstandsnivå i konkurranse med fremadstormende velutdannede og lavt lønte arbeidere i det vi tidligere kalte u-land. U-land som nå bedre betegnes som fremvoksende økonomier.

Det blir en hard kamp som må kjempes og en bragd om vi både berger og sikrer en viss videre utvikling av våre bygder og byer. Likevel er det lediggangen jeg frykter mest. I verste fall får vi bare akseptere nedgang i levestandarden hvis det er prisen vi må betale for å holde noe som ligner på full sysselsetting i det norske samfunn. Det får heller ikke hjelpe om poden må jobbe litt overtid.

En filosof sa til meg en gang at den som går og grubler over livet lett blir ulykkelig, mens hun som er stresset rett og slett ikke kan ta seg tid til den type aktiviteter. Hun har ikke tid til melankoli og det som verre er.

Vi får håpe at våre barn blir sittende like fast i tidsklemma som vi gjør.

Næringslivsinvesteringer utenfor energinæringene ventes å vise null-vekst gjennom hele perioden. Det har vært en betydelig overinvestering i næringseiendom av samme grunn som kinesiske bønder kjøper boliger – det har alltid lønt seg. Nettopp derfor er det uunngåelig at et land med nok tomt vil bygge i hjel fortjenestemulighetene i den relevante sektor.

I Kina dreier det seg om boliger. I Norge trolig om kontoreiendom og kjøpesentre. Shopping i butikk er i motsetning til hva de fleste investorer tror – IKKE – en vekstnæring. Næringseiendom kan falle i verdi. Husk at næringseiendom ikke er noen selvstendig næring, men hva amerikanerne kaller en ’responder’. Med andre ord: Behovet for kontorer avhenger av hvordan det går med veksten i andre næringer.

Boliginvesteringer vil trolig fortsette å vokse, men i et moderat tempo.

Offentlig sektor vil trolig snart stramme til på investeringsprogrammene sine utenom samferdsel der det fremdeles vil være vekst. Det legges til grunn at oljeinvesteringene vil holde seg høye gjennom hele perioden og at investeringene i utenrikssjøfart vil falle.

Privat konsum har vært skuffende svakt i år, Det ser ikke ut til at varekonsumet i årets siste syv måneder blir høyere enn på samme tid i fjor. Husholdningene avslutter året med en sparerate på omlag 10%. Det er naturlig å konsolidere etter en periode med store låneopptak. Boligverdiene stiger mye, men nordmenn har også investert tungt i innbo, i maskinpark og i fritidseiendommer som mange steder tendensielt har hatt fallende verdier i år. Deres aksjeverdier har skuffet i år.

Til neste år avhenger mye av hva slags fremtidsoptimisme forbrukerne har. Hvor lenge tror forbrukerne at Norge kan forbli en oase med høy og ikke minst voksende velstand, i et turbulent Europa som knapt vil ha økonomisk vekst?

Utover litt sunn skepsis til fremtiden, er det flere argumenter for at også nordmenn bør spare mer.

Oljefondet eller, statens pensjonsfond utland, har i år tapt enorme beløp. Penger som neppe kommer tilbake.

Samtidig har de offentlige forpliktelser gjort et byks. De offentlige ansatte har i år fått uventet høy lønnsvekst, med tilsvarende økning i pensjonskrav, og Norge har sterk økning i trygdebudsjettene.

Ansatte i privat sektor har derfor legitime grunner til å fortsette å øke sin sparing. Statens pensjonsfond er mindre enn ventet. De kaster også mindre av seg enn man trodde og fremtiden er mer usikker enn før. Ansatte i privat sektor må erkjenne at det er mindre offentlig midler tilgjengelig til deres pensjoner enn de hadde grunn til å håpe på ved inngangen til året.

Av disse (eller andre grunner), forutsettes det at den senere tids sterke økning i finansiell sparing vil fortsette, men i langt mer beskjedent tempo enn i år.

Trendveksten for en liten økonomi som den norske er vanskelig å anslå, men vi legger til grunn at den gjennomsnittlige BNP-veksten i Fastlands-økonomien blir i underkant av 2% i årene fremover. Til sammenligning er Statistisk Sentralbyrås siste anslag på trendveksten i fastlands-økonomien 2,6%.

Fortsatt vil energinæringene og offentlig sektor stå for det meste av den økonomiske veksten. Reduserte sentralbankrenter ventes ikke å stimulere norsk økonomi eller boligpriser problematisk mye. Også i Norge vil arbeidsledigheten være høyere ved inngangen til 2015 enn den er i dag.

Fra vår Makro & Strategi- rapport, som slippes i morgen:

De fleste makromiljøer estimerer at trendveksten for USA, Storbritannia, Europa og Japan ligger på omlag 2 % per år i årene frem til 2015. Med trendvekst menes her en BNP-vekst som gir stabil arbeidsledighet.

Viktige faktorer bak disse anslag er den forventede tilgangen på kapital, arbeid og naturressurser. Råvarer har blitt dyrere og eldrebølgen slår nå inn for fullt. Kapital må da forbli billig skal vekstmålene nås. Japan, Tyskland, alle øst-europeiske stater og de fleste av Middelhavslandene er allerede inne i en æra med svinnende yrkesbefolkninger. Rentene på sikre langsiktige obligasjoner vil svinge, men trolig rundt et nivå lavere enn 2 % i årene som kommer.

Nå kunne det tenkes at den økonomiske veksten ble høyere enn trend unormalt lenge fordi vi i dag har mye ledig arbeidskraft. En buffer som kan gi et større arbeidstilbud enn demografiske forhold alene tilsier. Dessverre er de ledige hender gjerne i land med rigide arbeidsmarkeder. De har ofte for få, eller feil, kvalifikasjoner til å konkurrere i det som nå er et globalt arbeidsmarked.

Spørsmålet er imidlertid om lave renter er nok til å gi oss selv beskjedne 2 % BNP-vekst i årene som kommer. Får vi sterkere eller svakere vekst enn trend?

Konjunkturene for OECD-landene

Hvorvidt veksten blir liggende under, på eller over trend avhenger blant annet av den økonomiske politikken som føres.

Finanspolitikken later til å bli kontraktiv i OECD-området som helhet i perioden 2012-2014. Ikke bare i skadeskutte land som Hellas, Portugal, Spania, og Irland, men også i de største av OECD-økonomiene. OECD-landene sett under ett vil i tiden fremover forsøke å øke sin sparing i form av økte nettofinansinvesteringer.

Det er lett å bli deprimert når en ser hva politikere prøver å få til. Ta Europa hvor alle strammer til. Sør-europeere som trenger all den hjelp de kan få, betaler nå ågerrenter som gjør jobben med å innføre fornuftige reformer desto vanskeligere. I nord er rentene nå så lave de nærmest oppfordrer til sløsing med kapital. Dette vil imidlertid neppe skje all den tid risikopremiene i kreditt- og aksjemarkedene, avkastningskrav til aksjekapital om du vil, holder seg høye. I USA ventes det heller ingen stimuli fra finanspolitikken i årene fremover.

Sentralbankene gjør så godt de kan. De store økonomiene i Vest vil bidra ved å holde relativt lave renter i overskuelig fremtid. USA, Storbritannia og selvfølgelig Japan har allerede minimerte renter. ESB vil trolig redusere rentene noe motvillig over tid, men også der kommer signalrenten godt under én prosent i løpet av prognoseperioden.

De nye Basel 3 reguleringene har mye godt for seg, men også de vil øke sparebehovet i de berørte land. Enkelt sagt må bankene ha mer egenkapital for å kunne videreføre dagens virksomhet. Dette rammer spesielt hardt i de land som har satset på å bygge opp store finansnæringer. Bankenes behov for mer egenkapital vil i en overgangsperiode øke avkastningskravene i alle næringer.

Globale forsøk på å øke finansinvesteringer har aldri, vil aldri og kommer aldri heller i fremtiden bidra til å stimulere den økonomiske veksten på kort sikt. Snittveksten for OECD-landene de neste tre år vil neppe overstige ett prosentpoeng per år. Arbeidsledigheten vil være vesentlig høyere i 2015 enn den er i dag.

Det kan ikke understrekes hvor viktig valg av politikk er for konjunkturene. Vi forutsetter at Euroen overlever i sin nåværende form, at USA ikke misligholder sin gjeld, og at eventuelle sør-europeiske mislighold ikke resulterer i kaos, bankkrise eller folkeopprør.

Europa og USA får i realiteten bare en variant av Japans utvikling, hvor fremtiden kan beskrives ved hjelp av duvende glatte kurver som ligger lavere i vekst-diagrammene enn før.

De rike landene håper å vokse ved å bedre sine handelsbalanser mot de fremvoksende økonomier, men også her kommer veksten ned.

Årene med ’’The great moderation’’ var preget av gjennomgående solid økonomisk vekst og gradvis lavere inflasjon og renter. Hver nedgangstid ble avløst av oppganger med stadig høyere topper. Slik er det ikke lenger. BNP- i OECD området er i dag bare marginalt høyere enn i 2008.

Fremover i prognoseperioden 2012-2014 vil det også kun være beskjeden vekst i OECD-landene. Mange land vil ha et lavere produksjonsnivå ved inngangen til 2015 enn de hadde sommeren før Lehman Brothers gikk konkurs.

For de fremvoksende økonomier, hvor folk flest på denne klode bor, er utsiktene derimot lyse, men også de vil få markert lavere økonomisk vekst fremover enn de har hatt så langt i dette årtusen. For dem er det snakk om normalisering – en ikke bare usunn nedkjøling.

Kreditt- og råvaremarkedene vil trolig fortsette å aksentuere divergensen mellom det vi tidligere kalte i- og u-land.

Ta kredittmarkedene. Mange offentlig etater, bedrifter og banker vil bli oppgradert i i de fremvoksende økonomier, mens de modne land vil slite med stadig flere nedgraderinger av sine institusjoners kredittverdighet. OECD-områdets finansinvesteringer er i netto forstand negative, og det blir vanskelig for denne gruppen av land å vedlikeholde og videreutvikle sine overdimensjonerte finanssektorer. OECD-landene som i sum har handelsunderskudd, vil bli finansielt svakere med årene. De fremvoksende land, og spesielt Stor-Kina (Kina, Hong Kong og Taiwan) blir, med sine overskudd i utenrikshandelen, stadig sterkere.

De senere års endrete bytteforhold i utenrikshandelen har også begunstiget de fremvoksende økonomier. Prisen på de fleste ferdigvarer er gjennomgående stagnerende eller fallende. Verdien til arbeidsinnsatsen i produksjonen av biler, hvitevarer eller forbrukerelektronikk er tendensielt fallende.

I kombinasjon med stigende råvarepriser, som de fremvoksende land er nettoeksportører av, får da OECD-landene en svakere inntekts- enn produksjonsutvikling. Bytteforholdet i den globale handelen har endret seg i våre nabolands disfavør med gevinst for fremvoksende økonomier.

Overgangen fra ’’The great moderation’’ til den lange stagnasjon i våre naboland har tre konsekvenser som går på tvers av Norges Banks analyser.

1)Rentebanen er død. Både kronekurs og norske renter er i økende grad bestemt utaskjærs. Norges Bank nye strategi må være å ta en dag om gangen.

2)Penga er borte. Det oljefondet har spilt bort på aksjer kommer ikke tilbake. Følgelig bør også vi spare både mer – og klokere i fremtiden enn vi har gjort.

3) Konsumprisene våre vil snart falle. Inflasjonen i Norge ligger an til å bli minus 1-2% neste år, noe som vil prege de nominelle forhold i norsk økonomi årene som kommer.

Sentralbankene i de toneangivende OECD-økonomene svarer på disse utfordringene ved å minimere rentene, med negativ realrenter for selv lange statspapirer som resultat.

Investorers jobb er enkel. Utforsk enhver mulighet som finnes for å sikre trygge konjunkturuavhengige dividender som er høyere enn inflasjonen. Norge med sin sterke valuta, AAAAA-rating, fallende priser og positive renter blir et yndet investeringsmål for de fleste konservative investorer i stagnasjonsårene som kommer.

Verre er det med både dykking og inflasjonen når vi faller for langt. Rart med det når du er på 20 meters dyp, det er lett å falle videre. Slik er det også med inflasjonen. Lav inflasjon avler i neste omgang lavere husleier med mer. Sentralbanksjef Øystein Olsen og hans menn har tatt litt for lett på oppgaven med at man lett blir liggende for dypt uten å komme opp igjen, når inflasjonen først har fått falle for mye.

Faktum er at når du er på 20 meters dyp så er det ganske mørkt. Det er vanskelig å se så mye fordi lyset er svakt. Og det er lett å falle til 30 meter eller mer. Slik er det også med inflasjonen. Etter at Norges Bank slo i hjel inflasjonsforventningene i Norge med sin relativt aggressive pengepolitikk i 2002 (en fremstilling sentralbanken vil bestride) har den underliggende inflasjonen ligget på om lag det halve av inflasjonsmålet. Kun takket være stigende råvarepriser, og spesielt energipriser, har vi vært i nærheten av det inflasjonsmål Norges Bank ble bedt om å styre etter: 2,5%.

Nå går også det litt på tverke. Dagens energipriser er omlag en fjerdedel lavere enn de var ved nyttårsaften. Holder dagens priser seg, blir den samlede prisveksten et drøyt prosentpoeng lavere i januar enn den er nå. I tillegg har vi effekten av vesentlig svakere husleievekst samt billigere importvarer. Importprisene faller som følge av kombinasjonen av lavkonjunktur ute, som reduserer prisene i internasjonale markeder, og sterk kronekurs.

Prisveksten i januar, målt ved samlet KPI, blir trolig minus 1-1,5% som 12-måneders vekst

Som sentralbanksjef er du også ganske ille ute, når du først ligger langt unna målet ditt. Spesielt hvis det er slik at din bande av medarbeidere roter i mørket etter bobler (ok, den var enda bløtere) i dypets mulm og mørke hvor sikten er dårlig.

En dykker på vei fra 30 til 40 meters dybde har dessverre lett for å havne på bunnen av et av verdens syv hav. Det er så lett å bare forsvinne i dypet.

Til neste år får vi trolig et lavere prisnivå enn vi har i år – fallende priser om du vil. 2013 blir ikke stort bedre. Det kan ta en del år før vår kjerneinflasjon ligner på inflasjonsmålet og det er ikke utenkelig at vi får samme utvikling som Japan med noe som fortoner seg som evigvarende deflasjon. Det kan en vedvarende styrking av kronekursen forårsake.

En meget viktig erfaring av dykking er at når du først skjønner at du er på for dypt vann, så må du ta det rolig på vei opp. Ingen sprell og ingen rask vei tilbake. Da kan du få varig mén med dykkersjuke som resultat. Når du først har falt så dypt, må man ta rolig.

For en sentralbank er sykdomsforløpet noe som likner på dette: Etter at sentralbanken har falt til for store dyp – med deflasjon som resultat, får de panikk, senker rentene til null og får bobler i blodet som gir deres økonomier varig skade. (jada, det var dog den bløteste av dem alle).

Vel, med alle forbehold om at jeg sitter på et kontor langt unna valutahandlernes slagmark, så kommer det her noen billige råd til vår kjære sentralbank. Free advice.

Først litt historie, min forståelse av den. Norge har ikke vært igjennom en konjunkturoppgang i senere år, men heller en gjeninnhenting av det verste fra finanskrisen for privat sektor, sysselsettingsvekst i det offentlige, og sterk strukturell vekst i olje- og energinæringene som har fint lite å gjøre med forbrukerne våre.

Samlet har realøkonomien utviklet seg greit, men den skjeve sammensetningen av veksten gir naturlig nok litt andre prisimpulser enn om vi hadde med en jevn konjunkturoppgang å gjøre. Den type vekst vi har hatt i senere år gir lite press på konsumprisene.

Et nyyyydelig eksempel på hvor lett det er å overvurdere inflasjonspresset fikk vi i dag, hvor kjerneinflasjonen havnet på det halve av forventede verdier for året til august. Med en kjerneinflasjon på fattige 0,6% er vi rimelig nær deflasjon allerede.

I går traff kronekursen en ny rekord målt mot et veid snitt av våre importland. ALL TIME HIGH mot den såkalte i-44 indeksen.

Den senere tids sterke krone vil ganske sikkert drive prisveksten videre ned i månedene som kommer, og over til å bli prisfall neste år. Prisfall i 2012 vil prege lønnsoppgjørene og gi nedgang i husleiene året etter. Også i 2013 vil prisveksten i Norge i beste fall bli svakt positiv.

Med denne virkelighetsforståelse – ingen normal konjunkturoppgang og overveiende sannsynlighet for deflasjon fra årsskiftet av- så er det lett å se hva Norges Bank må gjøre. De må lette på pengepolitikken, og det raskt.

I virkeligheten har de tre måter å gjøre det på. Ok, de kan gi oss løfter, men det ser jeg bort i fra. Prat er prat er prat osv.

For det første kan de gi massene av kuede investorer fra alle verdens hjørner det de roper etter : Mer kroner. Rett og slett sette i gang seddelpressen. Sentralbanksjefen vil av prinsippielle grunner ikke trykke penger etter utlendingenes behov.

Det Norges Bank ikke helt tar på alvor er at de ved å utelukke intervensjoner også sender et klart signal om at vår valuta er undervurdert.

Ja, du leste rett: UNDERVURDERT. Bare tenk på hva Sveits gjør. De sier at deres valuta er overvurdert og sier samtidig at de er så sikre på at valutaen skal falle at de selger UBEGRENSEDE mengder sveitserfranc fordi de vet at de vil tjene på dette salget når, ikke hvis, sveitserfrancen faller. Kanskje er det en bløff, men selv garvede pokerspillere må innrømme at det er en god en!

Når Norges Bank ikke vil intervenere er det bare nok et kjøpssignal fra en oljerik, gjeldsfattig, stabil og oversiktlig økonomi med relativt små, sunne og velregulerte banker. Rop det ut: Løp og kjøp kroner!

Vel, da er det ikke mye en sentralbank kan gjøre. Hverken prat, jodling eller veiving med armer imponerer valutamarkedene. Vi nekter å trykke mere kroner enn normalt. Hva kan vi gjøre?

Før vi oppgir inflasjonsmålet (og vær ikke i tvil: Det er vårt pengepolitiske regime det står om) har vi i realiteten bare ett virkemiddel når vi utelukker intervensjoner – renteendringer.

Problemet med rentevåpenet er at det neppe er meravkastning investorer søker når de kjøper norske kroner. Derfor hjelper det ikke å gjøre norske kroner litt mindre attraktiv ved hjelp av bittesmå renteendringer.

Utlendingene ser ut til ønske seg diversifisering til sikre papirer. Selv ved like kronerenter som det de kan oppnå i utlandet vil de trolig fortsette sine kronekjøp.

Jeg må innrømme at jeg er usikker på hvor stor effekt virkemidlet har, men Norges Bank må raskest mulig sette renten ned slik at den blir lavere i Norge enn i Europa. Norske kroner må koste noe i form av tapt avkastning før vi kan håpe å stabilisere krona på tilstrekkelig svakere nivåer.

Utfordringen er at rentene må virkelig mye ned hvis dette skal la seg gjøre. Eurorentene (1,5%) ligger i dag et godt stykke under kronerentene. Markedene for Eurorenter priser i dag inn et lite rentekutt i høst, og ett til neste vår. Slår disse forventningene til, må vi virkelig langt ned på den norske foliorenta.

Skal vi under Euro-renter på omlag ett prosentpoeng må Norges Bank kutte rentene i perioden frem til til neste sommer fra dagens 2,25% til ned mot 0,5%, hvis vi skal ha håp om at det skal koste noe å investere i den norske kronen.

Jeg er ganske usikker på den norske rentebanen fremover, men kronerentene er så vidt langt unna sine fremtidige likevektsnivåer at vi allerede i dag bør kutte mye og det raskt. Neste år er uviss, men vi kan være ganske sikre på de første kutt kommer i september.

Det er nesten bankers at vi får et stort rentekutt – et halvprosentpoeng – i september og ganske sannsynlig med et like stort kutt i mars.

Spørsmålet er om det er nok til å svekke kronekursen på varig basis.

Hvis vi ikke klarer å stabilisere krona med rentekutt, må også vi vurdere en sveitsisk løsning som jo er å låse valutakursen fast til Euro. Ivirkeligheten betyr dette en overgang til et fastkurssystem hvor vi kullkaster dagens pengepolitiske regime og dropper å ha et inflasjonsmål.

Forhåpentligvis unngår vi slike skjebnevalg, men allerede i dag bør Norges Bank utrede et slik strategi. Vi kan ikke utelukke at også vi blir tvunget til å oppgi vårt pengepolitiske regime.

Vi har en åpen økonomi. Norske bedrifter vil merke det hvis avsetningsmulighetene blir dårligere eller finansieringen av virksomheten vanskeligere. Pengepolitikken kan reagere raskt på endringer i utsiktene. Det kom for eksempel til uttrykk i Norges Banks beslutning om å holde styringsrenten uendret ved rentemøtet i august.

Tidligere denne uken bestemte sentralbanken i Sveits seg for å offentliggjøre et gulv for kursen på sveitsiske franc mot euro. Bakgrunnen var at sveitsiske franc hadde styrket seg vesentlig. Rentene og inflasjonen i Sveits er nær null, og veksten er lav. Den sveitsiske sentralbanken mener at en ytterligere styrking kunne ført til nedgangstid med deflasjon. Den innførte derfor tiltak for å hindre en slik utvikling. Norske kroner styrket seg kraftig i etterkant. En for sterk krone kan over tid gi for lav inflasjon og for svak vekst. Det vil i så fall bli møtt med tiltak i pengepolitikken. I Norge er det styringsrenten som er det aktuelle virkemiddelet.